Er det bra å lyve for barn?

1 14. 08. 2022
6. internasjonale konferanse for eksopolitikk, historie og spiritualitet

For 4 år siden så jeg tilfeldigvis inn i en diskusjon på VaseDite.cz-serveren, der en av leserne spurte de andre: "Ligger det bra for barn?". Jeg skjulte diskusjonen fordi dette emnet har omfattende sammenheng, spesielt når vi innser at vi ofte forveksler eventyr med virkeligheten for barn. Og fordi barn ennå ikke forstår begreper som løgn, bedrag, bedrag, fiksjon, tar de ordene våre veldig oppriktig og seriøst. Vi er tross alt de store foreldrene som vet hvordan ting fungerer i denne verdenen.

Så jeg vil tillate meg å sitere noen deler av innleggene fra tråden, som ikke lenger eksisterer på ovennevnte server. Imidlertid tror jeg at dette emnet fortsatt er relevant.

 

Lien, 3. 11. 2009 kl. 12:37

Hei, jeg leste her ... forskjellige diskusjoner og svar i rådgivningssentre og i går og i dag kom jeg over to meninger som jeg liker på den ene siden og ikke på den andre. Så jeg spør. Er det bra å lyve for barn?

En sak er fra HP om en sovende fe, hvordan hennes lille sovner pent når den sovende fe etterlater sjokoladepenger på bordet om morgenen. Det virker bra for meg, men jeg lyver faktisk for et barn, det er ikke så bra lenger.

For det andre: Du råder moren til en sønn som har en venn hvis mor døde, å snakke med ham om det og gi ham et eksempel på seg selv da det samme skjedde med venninnen som barn. God idé, men igjen er det en løgn som blir presentert for barnet, om enn med gode intensjoner.

Jeg vil ikke lyve for barnet mitt i det hele tatt, tror du det er umulig eller galt?

 

Horempádem (3. 11. 2009 kl. 13:01)

Hei Lien,

Jeg tror ikke det å oppdra et barn handler om å lyve i en viss forstand, men heller om, hvis jeg lover noe, vil jeg beholde det, det er mitt credo igjen.

Når det gjelder sitatene om å lyve, vet du mye, barn har lært av eksempler på eventyr der de prøvde å skille godt fra ondt eller urettferdighet fra rettferdighet på denne måten.

Du vet, for et år siden var jeg på opphold med bekjente som hadde en jente som var nesten fem år gammel. Det var et barn som alle andre, men det var noe annet med det. Hun var for realistisk. Eventyrene sa ingenting til henne i det hele tatt, og det gjenspeiles ganske i fantasien hennes. Så det var ikke mulig å snakke med henne om barnas ull, men bare om voksenull, som virket ganske unaturlig for hennes alder. Selv da tenkte jeg, sannsynligvis ikke sånn :-)

Derfor trenger vi eventyret. Eli reagerer mye på eventyr og liker å finne på eventyr. Hvis han kan orientere tankene sine mot denne typen fantasi, så jobber jeg med det enda bedre. Ja, nå har vi en fiktiv fe som belønner henne med sjokoladekløver når hun lykkes. Men jeg synes ikke det er en dårlig ting. Hun er fremdeles i en alder da hun ikke insisterer på at hun må se henne, ellers vil hun ikke tro at hun eksisterer :-)))) Tvert imot, det er hyggelig når hun kommer om morgenen og spør om hun var så flink at feen la igjen henne noe. Det fungerer virkelig, og hun prøver så hardt å tjene noe på henne :-)

Som jeg sa i begynnelsen, holder jeg meg mer til å ta godt vare på det jeg lover henne. Jeg tror at barn reagerer mye mer på dette, det vil si å bryte et løfte. Så hvis jeg lover henne noe, sørger jeg for i helvete å gjøre det oppnåelig, eller hvis manglende oppfyllelse er relatert til dårlig vær, så et pålitelig svar på hvorfor det bare ikke fungerer.

Så for meg bør slike små barn lese så mange eventyr som mulig, for spesielt i de klassiske er det mange eksempler fra livet og barn lytter til hva som er bra og hva som er dårlig, og hvilke livssituasjoner som kan oppstå. Jeg kan allerede se datteren min at hun forbinder noen ting fra eventyr med det virkelige liv, og det handler ikke om at hun fantaserer :-) Så jeg tror ikke at Gud vet å lyve for henne, jeg prøver bare å motivere henne ved hjelp av eventyrkarakterer :-)

 

Suene  (4. nov. 11 kl. 2009:11)

Jeg vil si at grunnideen burde være, vil du lære barnet ditt å lyve? Barn i denne alderen lærer bare å skille mellom godt / dårlig, sant / usant. Desto mer skuffende for dem å finne ut at du faktisk jukser dem og ikke forteller dem sannheten. Å lyve i hvilken høyere interesse "å ha en vakker barndom" virker galt for meg.

Jeg vil foreslå at du ikke sier noe du ikke er verdt. Så ingenting - som du ikke tror på deg selv og det du ikke kan forsvare, og at han vil spørre deg en dag: "Og mamma, hvorfor fortalte du meg at Jesus eksisterer når det ikke er sant?". I det øyeblikket forråder du hennes tillit til deg.

Personlig synes jeg det er bedre å vise et barn at du i eventyr og ideer kan ha alt som kommer til tankene dine. Fe, drager, nisser ... Du kan rett og slett ha det du vil i den eventyrfantasien. Et eventyr er en blanding av virkelighet og fiksjon og kan inspirere alle, uavhengig av alder.

Jeg vil definitivt oppmuntre fantasi og kreativitet med henne. Hvis hun tror at alver er i den virkelige verden, vil jeg overlate det til hennes fantasi. :) Grunnide: Ikke lyv hvis du ikke vil at hun skal lyve for deg en dag.

Å lære et barn, "Hvis du er snill, vil feen gi deg sjokoladepenger," kommer til meg som vulgær emosjonell utpressing.

 

kilde: VaseDeti.cz (forkortet)

 

Lignende artikler